Jag har ägnat en del tid åt tidig svensk historia i Shanghai. Här är berättelsen om Andersson som försvann i Zhejiangprovinsen några år på 1860-talet. Han kom dock tillbaka till Shanghai så småningen. Vet inte om någon trodde på hans historia. Berättelsen är nedtecknad av Fritjof Utne som arbetade i den kinesiska tullen.
Med sitt enestående mot reddet (Fredrick Townsend) Ward Shanghai fra en blodig massakre. Meget lite er skrevet om Ward og hans tapre offiserskadre bestående av seilskuteskippere og styrmenn fra mange land (som) glemtes hurtig da faren var avverget. Engelske forfattere har forherliget oberst Gordon opp i skyene.
Beretningen om den kjempesterke svenske skipper som ble en av Wards infanteriløytnanter, vakte berettiget forbauselse i Kina den gang. Under forfølgelsen av Taiping-bandene ble svensken såret i en fot. Han kunne ikke fortsette forfølgelsen av fienden sammen med sin tjener. Mens de var opptatt med å forbinde såret, dukket en flokk lasete tiggere opp fra sine gjemsler. Tjeneren ble redd, og kom seg unna, hvorimot svensken ble overfalt, bastet og bundet og slept til nærmeste landsby i triumf.
Fangen ble solgt til en geskjeftig gnier, som utklekket en ufeilbar plan til å øke sine inntekter. Et solid bur ble forarbeidet av tykke bambusstokker. Her la man svensken fullstendig naken. Buret var ikke langt nok til at han kunne ligge utstrakt, ei heller høyt nok til at han kunne stå oppreist. Han var derfor henvist til å ligge sammenkrøket eller på kne. To lange bærebambus ble festet under buret… Fire bærekulier ble engasjert.., to man bar ham skiftevis av gangen.
Svenskens føde bestod av en håndfull med ris, fisk og grønnsaker, som tilskuerne hadde anledning til å kjøpe av eieren. Å kunne overvære menneskedyret tilfredsstille sin hunger gav fremvisningen økt attraksjon. Det vakte alltid jubel å se den sultne barbar når han glefset i seg alt som ble hivd inn til ham mellom bambusstokkene. Men så ar det også noen som nøt å pine den arme mann ved å stikke den bare kroppen med spissebambuspinner. Det utlyste frydefull begeistring å høre hans smertehyl når han uforvarende ble vekket av en stikk.
Takket var nysgjerrige kvinner led han ingen matmangel etter hvert som hans ordforråd ble storre. Kvinner kunne anstendigvis ikke nærme seg helt frem til buret bare for å kikke på den nakne kjempen. Men ved å kjøpe ris og gjerne litt frukt ved siden, fikk de et berettiget påskudd til å få ham riktig i øyesyn… Ved slike anledninger fremførte han sin takk så høvisk han formådde og vant deres medynk. En fløytespillende unggutt… ville more seg med å stikke ham i hoften med fløyten. Kvikk som en apekatt snappet han fløyten…
Dette ble svenskens redning fra sinnssykdom. Han hadde gehør og mestret snart vakre salmer og melodier fra hjemlandet... Når han satt i buret og hørte fuglenes kvitter, lærte han å etterligne dem. Hans imitasjon av de forskjellige fugler forstummet tilskuernes larmende plapring. Da kunne de stå og betrakte menneskedyret med beundring. Et menneske som kunne tale fuglenes sølvklingende språk, kunne umulig være ondt. Tre år tilbrakte han i buret og ble båret lange strekninger. Som regel oppholdt de seg to-tre uker i hver by eller landsby.
Svensken behersket etter hvert Chekiangdialekten fullkomment, og når han var i det lune holdt han taler for tilskuerne… Han var en robust mann og tålte sommerhete og vinterkulde. Den nakne kroppen var blitt lodden, nesten som en gorilla, en blåøyet, fløytespillende gorilla… Svensken ba (eieren) om å få et dekke over buret til beskyttelse mot nattekulden. ”Hva vil du gjøre dersom du en morgen kommer ut og finner meg stivfrossen og død? Da går du glipp av din gode fortjeneste”… Eieren kjøpte omgående et dekke for buret.
En av kvinnene hadde… (latt svensken) forstå at hun ville hjelpe ham til flukt. Hun var barnløs, ung enke, og et vennskapsforhold oppsto mellom de to. Han overtalte henne til å smugle en stor, bredbladet kjøttkniv inn till ham. Hensikten med dekket over buret var at han derved fikk anledning til å arbeide i skjul. Det tog ham ikke lang tid å… komme seg ut ved midnatt. Hun stod og ventet på det avtalte sted i nærheten med et sett kinesiske klær. Men hva de ikke hadde forutsett, var at han ikke kunne stå.
Ved felles anstrengelse nådde de hennes hytte. Der hadde hun forberedt en stamp med varmt vann. Hun gav ikke opp for han var befridd for tre års akkumulert skitt… I tre uker bodde svensken i enkens hytte og øvde seg i å gå. En tidig morgen begav de seg i vei, kledd som et kinesisk bondeektepar. De vandret til den nærliggende havneby Ningpo, hvor svensken var kjent. Han gikk straks til den brittiske kommisjonær i tollvesenet. Hans utrolige beretning vakte bestyrtelse.
Svensken og enken fikk skipsleilighet till Shanghai, hvor han fikk ansettelse som oppsynsmann i tollvesenet. Hans kinesiske språkkyndighet og praktiske erfaring gav ham hurtig forfremmelse. Han og enken ble viet av en misjonær. Bryllupet ble en strålende fest, hvor selve Mr Horatio Nelson Lay førte bruden til alters.”
[i]-----------------------------------------------------
[i] Horatio Nelson Lay var en av de brittiska pionjärerna i Shanghai. Han hade kommit till Kina 1847 för att studera kinesiska hos den legendariska tyske missionären och politikern Karl Gützlaff. Han blev brittisk vicekonsul i Shanghai 1854 och senare samma år var ha en av grundarna av den nya kinesiska tullorganisationen Imperial Maritime Customs Services. Han fick sedan rycka in för att hjälpa kejsaren störta Taipingupproret. Han återvände till Storbritannien 1863.
